Betatt av dage

Det er den dagen da forfatteren Virginia Woolf, skriver første setning på romanen Mrs. Dalloway (Så vanskelig!). Dagen da husmoren Catherine Brown baker en bedrøvelig kake, fyller håndvesken med sovepiller og en utgave av Mrs. Dalloway og kjører ut av sovebyen (Så mislykket!). Dagen da ex-hippie og forlagsredaktør Clarissa Dalloway forbereder et selskap til ære for en prisbelønnet poet som også er hennes aidssyke ex-elsker (Så trivielt!).

1920, 1944, 2001. Det handler uansett om å velge mellom døden eller ennå flere timer med liv. Og hva gjør man med timene?

Filmen er basert på Michael Chunninghams bok med samme navn. Den starter med Virginia Woolfs selvmord, et godt gammeldags frampeik før dagen begynner. Klippingen er lekker, vi glir mellom tiårene. Morgenen er en deilig appetittvekker når en har lest boka, andre tilskuere anbefales litt tålmodighet før historien og skuespillerne (Streep, Kidman og Moore) våkner opp og griper tak i deg. Hvem skal dø? Hvem skal møtes? Hvem er hvem?

Det er mer plass til liv i bøkene til Woolf og Chunningham; lyden av byen, smaken av krabbe, lukten i blomsterbutikken. «Hvorfor elsker vi det slik?» I filmen er gatene gråere og spørsmålet forsvinner.

Den fortjener Oscar-nominasjonene likevel. For følelsen når kameraet følger Woolfs skrivende hånd ned i papiret og dukker opp igjen 20 år senere hos lesende Mrs. Brown. For den sære stemningen når vi forlater kinosalen som gjør at jeg setter uvanlig pris på trikketuren hjem.