Blås i det

Trommeslager Manu Katchés liste over samarbeidspartnere er lang: Sting, Peter Gabriel, Joni Mitchell, Dire Strights og Jan Garbarek. Men det å være en mye brukt musiker er ikke nødvendigvis ensbetydende med å være en inspirerende bandleder med selvstendige, klare musikalske tanker. ECM ga ham likevel sjansen til å fronte et eget prosjekt, sammen med polske Tomasz Stanko på trompet, Wasilewski og Kurkiewicz på piano og bass, og igjen Jan Garbarek.

Katchés antivirtuose stikkeføring er særegen, med hyppige besøk på splash-cymbalen (den aller minste) og tydelig fokus på groove fremfor improvisasjon. Men flere elementer må være til stede dersom et slikt prosjekt skal lykkes, og materialet er ofte like viktig som musikerne. Katchés låter utmerker seg ikke som spesielt kreative eller varierte. Litt for mange av dem er vampete, og minner flere steder om et jam-komp som venter på at solisten skal komme i gang.

Det er da alkymistene Garbarek og Stanko kommer som trollmenn i tolvte time, for nesten alt de blåser i blir virkelig til ekte gull. De utfordrer kompet, har tydelige ideer og spiller med nerve og intens tilstedeværelse. Dyktige solister er dog et diskutabelt grunnlag for å gi ut plate. Men de fleste driter vel i etikk så lenge de får god underholdning?