Blodfattig

På Nationaltheatrets nyoppførte bakscene vises Federico Garcia Lorcas tragedie om ærekrenkelser og ulykkelig kjærlighet. Dessverre er oppsetningen fattig på følelser.

Vi møter to familier som har en fortid preget av blodige opprør. Disse skal nå samles til bryllup og forening, men i stedet for en festaften, utvikler bryllupsdagen seg til å bli en dag preget av sjalusi, hat og drap. Lorcas drama er dypt tragisk og poetisk, men utførelsen er kald, mye på grunn av scenografien. Scenen er naken og malt syrlig grønn, og på veggen vises lysskrift med tekstbiter fra handlingen. En rad med hvite stoler er de eneste rekvisittene de 14 skuespillerne har å forholde seg til. Disse drar de fram og tilbake på scenen, som brikker i et spill. Lorcas tekst er stappfull av dramatikk og lidenskap, men det tomme scenerommet og den stramme, stiliserte stilen gjør stykket til tider både ensformig og vanskelig tilgjengelig.

Blodbryllup prøver å være avansert teater, men skyter seg selv i foten ved å være så opptatt av form at det går på bekostning av det følelsesmessige aspektet. Ensemblets innsats er førstehjelpen. De uttrykker en enorm tilstedeværelse, selv om de har lite å spille på, og redder en skadeskutt forestilling fra å drukne i konseptet.