Blues For Brötzmann

To anmeldelser!? Vel, en Chicago Tentet-festival i byen er en aldri så liten sensasjon. Hadde det eksistert et verdenslag innen friimpro ville de ti medlemmene vært nærmest selvskrevne, med den norske bassisten Ingebrigt H. Flaten som en god nummer elleve. Forøvrig lurer jeg på om grunnen til at jeg i det hele tatt slapp inn på festivalen var at navnet mitt lignet litt på Ingebrigt på gjestelista.

Du kan finne klipp av Peter Brötzmann på Youtube der han spiller Internasjonalen på tysk svart/hvitt-TV fra 1974. Siden den tid har han ikke bare foredlet sounden, men også sitt Leninlignende utseende. Av de to ovennevnte årsakene følte jeg en viss frykt da jeg sto ved siden av Brötzman tidlig under denne konserten, mens han stirret hardt rundt om i salen kledd i en sort frakk.

En mann som psyker ut ufokuserte medmusikanter og nekter dem ekstranummer burde bety bråk. Det gjør det også, men med et positivt fortegn. Brötzmanns raffinerte, men lavpanna innstilling treffer knallhardt. Opp gjennom årene har mange anmeldere omtalt denne musikken som en slags ikke-musikk, oppussingslyder osv., noe som aller mest fremstår som et ubehjelpelig forsøk på å gi all musikk en eller annen praktisk funksjon. Et eller annet forteller meg at Brötzmann ikke bryr seg noe særlig uansett.