Blytung sorglindring
Hanne Tyrmi har tatt over hele andreetasjen på Kunstnernes hus og bruker hestekroppen som utgangspunkt for en blytung, metallisk utforsking av sorg og utenforskap.
Idet jeg entrer andreetasjen på Kunstnernes Hus, ser jeg umiddelbart etter hester med sår eller slagskade. Jeg finner ingenting. I stedet blir jeg stående og betrakte noe som ser ut som kopper og kar i metallisk gråfarge, og like bak dem noe som ser ut som knestrømper eller avstøpninger av menneskebein. I resten av det avlange rommet ser jeg: en stor kule i en slags slynge (« ... like a wrecking ball»); noen tjukke, sammenrullede «ark» i den samme metalliske fargen som hele utstillingen preges av; et stort svart teppe hengende på et svært høyt stativ; noen metalltråder jeg bare knapt kan skimte bak alle de andre verkene.
Jeg så for meg kastanje, skimlet lys blondt, botet hvitt og svart. Og hva med formene? Ingenting her bærer preg av hest, tenker jeg. Så ser jeg nærmere, og tar et blikk på verksoversikten. Det jeg har kalt «kopper og kar», heter Ti råd for å slutte å gråte, og «knestrømpene» bærer samme tittel som utstillingen: Hester dør stående. «Beina» er en representasjon av hestebeina. Knusekula er en fot i en hose. Det jeg hittil ikke hadde sett (noe stoff drapert over et gjerde av noe slag), er en manke, og det samme gjelder kanskje stoffet på stativet.
I neste rom finner jeg bare rør. Altså bokstavelig talt: enorme rør dekker hele venstre fløy av etasjen (De fleste veiene finnes ikke på kartet). Man får spørre seg hva de representerer (innvoller? spiserør?). Her er jeg mindre sikker. I et annet og mindre rom er noe som ser ut som en skuffeseksjon, som viser små hytter man knapt skimter i en liten glipe i pappen.
Les også: Detaljert og forfriskende om unge, sinte menn
Denne anmelderen sitter til slutt igjen med en hel mengde assosiasjoner, men få sterke følelser. Kunsten som vekker meg til live, er mer eksplosiv og fargerik. Likevel er det å vekkes til live kanskje ikke målet med denne utstillingen? De metalliske gråtonene og spredte representasjonene av kroppsdeler synes heller å skulle vekke et sorgarbeid enn et gledesrop. Som en som kun ufrivillig har vært vitne til hesteritt, får jeg nok mindre ut av denne enn en aktiv rytter ville gjort. Likevel kan jeg kjenne meg igjen i sorgarbeidet, og kjenner til slutt noe lindring i kroppen.