Boble på bristepunktet

Verden utenfor

Forlaget Oktober (94 s.)

Havet. Døden. Kjærligheten. Tre hovedingredienser i mange store romaner – og i Marita Fossums debutroman. Men

Verden utenfor er ingen stor bok, den er liten og tynn. Fort lest, men ikke fort glemt.

Lizas homofile bestevenn Chris flytter inn i loftsleiligheten hennes, opp i sengen hennes. For han skal dø snart, han har sluttet å spise mat, sluttet å ta medisiner. Liza pleier ham, mimrer og ler med ham, er livredd for fremtiden uten ham. Samtidig går Liza inn i fremtiden med Mylene, en kvinne hun møter og elsker ved første blikk. En intenst varm sommer, tilbrakt vekselvis som svette timer på loftrommet og som svale svømmeturer med elskerinnen, et liv i en boble av kjærlighet og død som snart skal sprekke, der verden utenfor er fjern og utilnærmelig.

Fortellingen går rett i hjertet og magen, jeg leser med tårer i øynene. Tematikken balanserer hårfint på grensen til det sentimentale. Likevel er skildringene veldig ekte og veldig fine. For boken gjør ingen pretensiøse forsøk på å være noe mer enn det den er, gir ingen omfattende svar på de store spørsmålene. Noen ganger er det lurt å skrive en liten bok.

Men det er ikke bare enkelt å holde den stillferdige stilen som en liten, alvorlig roman krever. Et tidlig forsøk på språklig vittighet kommer som en plutselig, pinlig lyd. Lite skal til før boblen sprekker – også form- og språkmessig.

Liza deler opp tiden sin, mellom Chris og Mylene, mellom død og kjærlighet. Derfor veves aldri mer enn to stemmer sammen om gangen i Verden utenfor. Disse dialogene er så gode og troverdige, og fortellingen flyter så lett, at jeg ikke kan annet enn glede meg til debutanten Fossum får prøve seg igjen. Og da gjerne i et større format og med en rikere vev, som rommer både de store tingene i livet, og de litt mindre – slik virkelig gode romaner gjør.