Boka er død, leve boka

Det var dager da forfatteren var død og evig begravet, skapelsesprosessen gjorde seg utelukkende gjeldende på vaskeseddelen eller i platte biografier, og teksten stod fritt på egne bein. Nå er pendelen i full fart på vei tilbake.

En tekst er alltid materielt, historisk og sosialt situert, belærer redaktør Tore Rem oss i forordet til Bokhistorie. Teksten blir en annen om innpakningen forandres – den engelske dramatikeren William Congreve tok plass i parnasset først etter at oktav- ble kvartformat, akt- og sceneinndelinger ble innført, entreer og sortier ble markert og så videre. Kort sagt, «tekstens nye typografiske verdighet» var avgjørende.

Konteksten presser seg på som en naturlig del av forskningsobjektet ved siden av den idealiserte teksten. Bokhistorien er «et korrektiv til resepsjonsteorien» (i Jahn Thons artikkel) fordi den er mer konkret, mer fundert i den fysiske virkeligheten, samtidig som den videreutvikler Foucaults kritikk av Barthes\' døde forfatter og er et korrektiv også den veien.

Bokhistorie tar først og fremst for seg hvordan «bøkenes verden har lagt begrensinger på leserens verden». Innimellom får man følelsen av at de forskjellige artiklene er små sommerfugler redaktør Rem har samlet på en reise gjennom diverse sommerenger og lagt i samme syltetøyglass fordi det glasset var det største; artikkelforfatterne er ikke alltid på samme bølgelengde selv om de visstnok emanerer samme lys. Men det er en mindre klage.

Bohistorie er en behagelig og allmenndannende bok: Nok empiri til at man skjønner hvilken verden det handler om, nok teori til at man innser at det er en god del elfenbenstårn likevel. La pendelen svinge.