Bra bass

Mye fine instrumenter på denne skiva, gitt. Trompet og fiolin og banjo og jeg vet ikke hva. Klapper gjør de også, Herr Nilsson digger klapping. I lydvirvaret på Downhill Thrill forelsker jeg meg imidlertid mest i bassen. Morten Mjørhaug gjør mer ut av seg enn han trenger, og jeg liker det. Han lar plektret løpe igjennom de detaljerte låtene og forteller små historier på veien. Han varierer i versene og smeller til i riffene. Forbilledlig.

Vi får servert countrypop med skjev vokal, cinematisk pop med xylofon og emosjonell rock med congas på Downhill Thrill. Noen ganger er det gudsjammerlig surt, andre ganger sykelig søtt. Det synges om Britney Spears, Hemingway og søvnig bratsjtralling i sofaen, men mest av alt synges det om kjærleik – munter, fucked up kjærleik. Sanger Terje Bringsvor Nilsen åpner skiva med å spørre Would you trade a dysfunctional kidney for a broken heart? Jeg vet nå ikke helt, Terje, men kanskje vi kan byttelåne skiver en gang? Vedder på at du sitter på noen ordentlige godsaker.

Man kan kanskje påstå at Herr Nilsson vil ha godt av å fokusere lyden sin og drepe noen yndlinger. Jeg håper bandet vender det døve øret til og strener i motsatt retning. Om den neste skiva ikke skilter med alpehorn og theremin blir jeg faktisk litt skuffa.