Bråkets aften
Nært og fjernt fra nært og fjernt på årets mest støyende kveld.
I kraft av å være et samlingspunkt for fritt improvisert musikk i alle former, trekker All Ears all slags folk. Festivalen har ingen typisk konsertgjenger. Entusiaster i allværsjakker, dresskledde kulturbyråkrater og Spasibarprinsesser møter opp. I musikkens grenseland, hvor man fjerner sluttproduktet fra ligningen og fremelsker prosessen, handler det minst av alt om hvem man er. Det må det gjøre – selvbevissthet er kryptonitt for konsertopplevelsen. For ironien var selvsagt ikke død, og i det øyeblikket man ser seg selv utenfra, målløs og forvirra, mens man lytter til noe som høres ut som isoporgnikk, er det fort gjort å fnise. Og vær du sikker, for mange av de oppmøtte er fnisingen, eller i det minste forvirringen, endestasjonen. Men så var da aldri endestasjonen poenget.
Pymathon åpnet ballet med intens frimetal. Den finske duoen angriper spennet mellom metal og impro med voldsom ekvilibrisme (les: runk) og finstemt samspill. Den aggressive støyen røpte riff, partier og sammenhenger. De lener seg langt inn mot et nærmest streit metal-uttrykk, og fraværet av distanse til stilarten ga konserten troverdighet og diggbarhet.
Ensemblet Kobi tok over med saktegående dronemusikk og filmfremvisning. Musikken hadde et filmatisk preg over seg, fra episke horrorharmonier til gitarklimpring à la «The End». Filmen – utflytende fargeklatter og langdryge sveip over bark og tundra – virket umotivert og dønn kjedelig. Mer kønst enn kunst. Da var det finere å høre Fredrik Ljungvist og Magnus Broo, som på treblås og trompet sto for kveldens mest tradisjonelle frijazzinnslag, et sted mellom skrikende eleganse og lavmælt kaos.
Men dette var bråkets aften. Zanussi/Hana/Fjordheim buldret av gårde som et demontert the Stooges, med skrik, skrål og en smittende vilje til å legge all selvkontroll igjen i døren.
16 Bitch Pile Up startet konserten sin med at en av musikerne romsterte rundt i salen med en ihjelslått trompet og rullende oljefat. Etter litt trakk musikken til scenen, og der fikk overdrivelsene og påfunnene råde fritt. Det fikk et manisk preg – en trang til å sjokkere, på mange måter stikk i strid med hva All Ears er på sitt beste: En fin og egalitær greie hvor musiker og lytter kan møtes for å utfordre hverandre, uten staffasje, uten bagasje. Og da kan man i grunnen la agendaer og projektorer ligge hjemme.