Brysomt bra

Hanne Ørstavik

Aschehoug (222 s.)

Hvorfor bry deg om Solveig? Etter noen sider av Hanne Ørstaviks nye roman er det vanskelig å la være.

Hovedpersonen Solveig krever sannhet, er flinkest i alle klasser og drømmer om å gå langs stranden med en mann og en rufsete hund. Hun arbeider alltid målbevisst og sier stygge ord i stillhet. Med fersk doktorgrad i litteratur får hun jobb som foreleser ved en distriktshøgskole.

Der møter hun sin faglige heltinne, Hilde. Solveig venter seg mye av Hilde. Og Solveig venter på brev fra moren, som hun har brutt med. Jeg tenker: Alltid mødre, Ørstavik. Har du ikke mer å si? Og jeg følger med inn i studentpuben, auditoriene og Solveigs sparsomt møblerte leilighet. Tenker: Joda, du har mye mer å si.

Språket er farligere enn i Ørstaviks tidligere bøker. Det er språket til en ganske voksen kvinne, en leser. Jeg kjenner mitt eget ordforråd, og det blir vanskeligere å distansere seg fra Solveigs særhet enn fra barna og interiørblad-damen som fører ordet i Ørstaviks andre romaner.

Ørstavik har skapt et menneske jeg vil snakke videre med. Solveig avskriver mennesker så snart de svikter hennes egne dagdrømmebilder av dem. Jeg spør: Du som krever sannhet i bøkens verden, hvorfor skyr du ekte mennesker? Var det verdt det, Solveig, det årelange målbevisste arbeidet for karakterer og karriere?

Hanne Ørstavik snakker gjerne om litterære rom. Jeg hever stemmen så den går gjennom stive permer: Kom deg ut av venterommet, Solveig! Jeg tror andre lesere vil spørre om andre ting. Litteraturviteren Solveig vil møte motbør; må en god tekst være ekte?

Mye av utryggheten i boken ligger i at du lurer på hvem menneskene egentlig er, når du ikke ser dem gjennom Solveigs beundrende, drømmende, dømmende øyne. Det fine med boken er at det bryr meg lenge etter siste side.