
Bugge Wesseltoft / A new conception of jazz
Moving
Jazzland
Det begynner bra. Når en får denne platen i hånden kan en ikke unngå å legge merke til at coveret er usedvanlig fint. Aldri har Oslo vært så fint på bilde. Og det fortsetter når en setter på den første låten. En drivende, insisterende beat blir lagt bak et lyrisk, lekende elpiano. Siden blir alt litt kjedelig.
Det begynner kanskje ikke her. For ti år siden drev mange i norsk jazz med noe en kalte fjelljazz. En jazz blandet med norsk folkemusikk. Så skjedde det noe. De siste fem årene har stadig flere holdt på med noe en kan kalle jazzdans. Det heter ikke det. Men ordet er fint: En har blandet jazz med diverse moderne dansemusikk.
En av gutta bak dette har vært Bugge Wesseltoft. Han er flink. Han har med seg skikkelig flinke folk. Noen av dem har vært med lenge. Perkusjonisten Paolo Vinaccia har vært med både på fjelljazz og jazzdans. På
Moving kan du høre ham litt overalt. Andre er ganske ferske. Håkon Kornstad er norsk jazz\' nye store helt. Han spiller tenorsaksofon på en låt. Og når han kommer inn er det befriende ekspressivt. Og han har laget det fine coveret.
Det er ikke som om dette kommer fra ingen steder. Bugges elpiano, de lange låtene, det rytmiske drivet minner om Miles\' In a silent way. Bugge har gitt ut en lignende skive før. Og nesten alle låtene begynner bra. Bugge introduserer et lite, repetitivt tema på piano eller elpiano. Så kommer bassriffet. Så kommer rytmene, type standard house, inn. Og så holder de på i ti minutter.
Det er litt vanskelig å kritisere konseptet bak en utgivelse. Det blir litt som å kritisere en katt for å ikke være en tiger. Men ærlig talt. Dette blir for kjedelig. Klart det skal være repetitivt. Men dette er altfor glatt. Det finnes ikke nok gode ideer. Det er slapt produsert. Det er akkurat litt for mye romklang. Det er akkurat litt for dvaske synthlyder som ligger som bakteppe. Dette blir etter hvert musikk som passer best til bakgrunn når NRK har sakte-film-sekvenser av medaljevinnerne i langrenn. Det er som Dagbladets Magasin: Fin innpakning, flinke folk, drittkjedelig innhold.
Men hør nå, Bugge. Det finnes håp: Flere kokker, mer søl, mer lek og kanskje mer bråk.