Burlesque brillante
Årets intense og underholdende blindernrevy balanserer imponerende vokalprestasjoner, skarp sortkomikk og en sjangerkorrekt mengde kvinnehud.
Med dristig lekenhet går revygjengen løs på kabareten som teatralsk sjanger, og drar nesten showet i den burleske retningen. Vel å merke styrer revyen elegant unna pornopreget, og det blir heller aldri for dystert.
Selv om samtlige av de ni skuespillerne beviser at talentraten på det 220-tallige studenterhjemmet er sterk, er det én som utmerker seg. Først irriterer man seg over at Lykke Kristine Moens sangmonolog om livet på nettopp Blindern studenthjem er litt for intern, men så er førsteverset over, og Lykke slipper seg løs på en måte som står godt til fornavnet. Stemmen! I korte, djeveldynamiske operapartier treffer den deg i magen som ti slurker absint på rappen. Ikke bare har hun en slående vokalkraft, hun temmer også stemmen med en imponerende kontroll, og markerer seg som stjernen i showet allerede i femte innslag.
Desto bedre blir det fordi kostymene til jentene, især Lykkes og Maren Maals, kler den makabre delen av sjangeren godt. Lykke er, tro meg, prikk lik Helena Bonham Carter i 2008-versjonen av Sweeney Todd, og Maren kler sin femme fatale-look. Hele den feminine besetningen lever virkelig opp til guttas hyllest i en norsk versjon av Pretty Women – nettopp fra Sweeney Todd.
Den sorte stilen som shownavnet spiller på tas videre i innslag som Marens Makaber kjærlighetsmonolog, der en overbevisende mimikk kompenserer for en litt svak tekst – riminga virker noe etterstrebet og unaturlig. Videre klinker jentene til med en kraftig Mein Herr i slutten av første akt. Her skinner kabaretvertinne Hanna Damslora ved pianoet, og til drivende vill ompaekstase ryster sangen virkelig tak i publikum før de går til pause – en strålende levering i kabaretens ånd.
Utover kjerneinnslagene i revyen (sjangersketsjene) er det flere vittige, dagsaktuelle sketsjer: finanskrisemøte med furtne banktopper, en glimrende parodi om sexkjøpsforbudet og en harselas av Snåsamannen (her som en mer snuskete «onkel Snåsa») som er skremmende lik trønderhealeren. I de to sistnevnte har det tekstuelle innholdet en sterk, kvasi-intellektuell humor, mens tekstkvaliteten droppes til fordel for tullekomikken i sketsjer som Første møte med svigers og Faithbook.
I en spennende sjangerramme, sørger uhyre godt scenetekke fra de unge studentene for at kabareten aldri blir kjedelig.