DANKE, ORCA

«It’s not fair, cause you guys are in the rain... And we’re not», konstaterte frontfigur Dave Longsreth vittig. Nei, det blei ikke noe døsig spasmedans slik det burde vært; med pøsregn og sølesprut ville det blitt et skittent prosjekt. Når bandet bak ei av årets tre beste skiver byr til fest, dukker likevel folk opp i uvær.

Indiebandet veit å melke Bitte Orca-suksessen: Kun ei låt minna oss om at de faktisk har fem andre album bak seg. Etter gåsehudåpningen med englestemmen til Angel (!) Deradoorian i «Two Doves», satte kvinnene i gang vokalkappløpet som gjør at mange ikke orker å høre på brooklynbandet. Da går man glipp av noe: Når vokalene leker med hverandre i en slik barnslig harmoni, er det både vakkert og imponerende. Amber Coffman stråler i høydepunktet «The Stillness is the Move», der hun skyter til himmels i en glassklar falsett som det er uvirkelig at hun får til utenfor studio. Også de vriene gitarriffene i denne og andre låter spilles med færre feil enn forventa.

Dirty Projectors er så langt unna folkedans og allsang man kommer. Til det er musikken altfor komplisert. Synkopekaoset som i «Temecula Sunrise» gjør det vanskelig for nye lyttere å følge med, om ikke danse. Dermed forblir det en knallbra konsertopplevelse, framfor å bli en fest.