De rare røde
Alle som har stukket snuta si borti noen mer venstreradikale organisasjoner eller miljøer har høyst sannsynlig bitt seg i merke kombinasjonen av storslagenhet og tåpelighet. På den ene siden; engasjement, glade gjøglepønkere, åpenbaringer, verdenskrig og verdensfred, spill og spas. På den andre siden: våte aktivister med slunkne bannere, uoverskuelige ressursmangler og sliten, politisk korrekthet fra buttonssamling til bustehår. Og ikke minst de faens proletarene som ikke engang erkjenner sin egen eksistens. Kanskje har denne motsetningsfylte kombinasjonen aldri vært sterkere enn da AKP på 70-tallet hadde gripetak på store deler av landets intellektuelle.
På handlingsplan følger Gymnaslærer Pedersen Solstads klassiker nesten til prikke. Dette er Knut Pedersens beretning om sitt elskede AKP(m-l), og om den glødende ensretta Nina Skåtøy; Pedersens kamerat/elskerinne/besettelse. Skåtøy er manifesteringen av den kampklare, altoppofrende kommunisten. Dahl Torp gjør en god tolkning når hun veksler nådeløst mellom innbydende og truende, mellom engleaktig håpefull og beintøff revolusjonær.
Kommunistenes virkelighet viker stadig til fordel for fargerike fantasier der Kina er viktigste inspirasjonskilde. Dette funker bedre i boka, her virker de kulørte, symbolladde formeksperimentene litt påtatte. Pedersens sirlig formulerte, forklarende og nyanserende kommentarer er vanskelig å overføre til lerret, og resultatet blir mer fokus på de (sikkert reelle nok) patetiske sidene ved bevegelsen. Det er en vanskelig balansegang her, mellom den ironien, selvinnsikten, nostalgien og «indre jubelen» som har bolig i gymnaslæren, og filmen nærmer seg komisk feelbad, i stedet for å bruke kompleksiteten til sitt fulle.
Likevel må dette sies å være en engasjerende og tidvis ganske morsom film, basert på en sterk historie og med et manus som fletter utrolig mange elementer fra boka inn i filmen, på en elegant og lettfattelig måte, og uten at voiceoveren kveler hele opplegget. Norsk film når ikke nye høyder med Gymnaslærer Pedersen. Men alle trenger en liten revolusjon nå og da.