Definerer i mørket

For et år siden kom et brak fra britisk musikkundergrunn. Det var ikke så fryktelig mange som hørte det, og ingen visste egentlig hva det var. Det ga likevel store ettervirkninger for de som ble berørt. I år braker det igjen, noe høyere, men fortsatt like ansiktsløst. Men de som har fulgt med vet at noe nytt har blitt skapt.

Ut fra den voksende dub-step sjangren kommer Burial. Untrue hever musikken ytterligere fra fjorårets brakdebut Burial. Men musikken er alt man får, og befriende er det.

I det elektroniske lydlandskapet, der et overveldende antall soveromsproduksjoner blir ufrivillig anonyme som konsekvens av mengde, ensartethet og lav appell, befester Burial seg som noe nytt. Burial plasserer musikken i sentrum, samtidig som den ligger på siden av det meste, også i egen sjanger. Mystikken som skapes av denne ansiktsløse artisten står elegant i forhold til det mørke, okkulte og dirrende lydbildet. De rumlende basstøtene og de androgyne vokalmanipulasjonene drar deg inn i et dunkelt, men sublimt undergrunnsunivers som både skremmer og begeistrer.

Noen er heldigere enn andre. Det er de som følger musikk som utvikler, utvider og definerer noe nytt, slik Burial gjør. Det er nok ikke for tidlig å si: Årets album er igjen laget av Burial.