Deilig absurd

Joakim Kjørsviks prosasamling åpner ikke spesielt spenstig, med historien «En spennende tid.» Her finner jeget tilfeldigvis et frø i sofaen, som han planter i en krukke i vinduskarmen. Frøet blir en spire som blir en stor busk, og ytterst på greinene avler busken nye frø til nye busker. Han blir skuffet, men planter også disse frøene, for Jeg har et håp om at det en dag skal vokse ut noe annet. Noe nytt. Og jeg tenker at jeg har en nedslående leseropplevelse i vente, fylt med lite original kortprosa og kjedelige, standardiserte bilder.

Det stemmer heldigvis ikke. Bare etter å ha lest et par historier til tar jeg meg selv i å trekke på smilebåndet og more meg over Kjørsviks forfriskende absurde karakterer og deres handlinger. Kvinnenavnet Catinca går igjen i de fleste historiene, og hver gang hun opptrer er det i form av en ny skikkelse med en ny personlighet. Catinca er hustru til en oversjalu ektemann, Catinca er den lille jenta som stjeler sitrondrops, Catinca er barnevakten som oppfyller en åtteårig gutts fantasier og Catinca er den beregnende kvinnen som ser sitt snitt til å angripe kollegaen i røykepausen. Hun er en slags universell kvinneskikkelse som opererer i alle situasjoner til alle tider.

Det noe uklare tidsbegrepet i prosastykkene er for øvrig en sak for seg. Blandingen av tidsepoker er forvirrende og fascinerende, som i «Djengis og Catinca,» hvor hverdagslig matlaging kombineres med erobring av Kina: Idet jeg stod der og kutta løken som snart skulle sleppes fra hånda mi og ned i panna hvor kjøttdeigen nå ble brunet av varmen fra steikeplata, steg tårene uvegerlig til øynene mine, og jeg kom til å tenke på en av gangene jeg satt til hest ved siden av Djengis Khan og så nok en kinesisk by bli brent til grunnen.

Også i andre prosastykker trekker Kjørsvik inn velkjente historier, deriblant kjerringa fra norske folkeeventyr, hun med den lange nesa som har satt seg fast i stubben. I fortellingen «Du, her?» blir hun offer for en dumdristig vellysting som bestemmer seg for å heise opp skjørtet hennes og trenge inn i henne, noe som får groteskt morsomme følger: For hvert støt ble det trangere og trangere, men jeg verken ville eller klarte å stoppe. Hele tiden føltes det som om jeg befant meg på nytelsens bristepunkt. Trangere, trangere… Akkurat idet det skulle til å gå for meg, satt jeg bom fast. Hun i stubben og jeg i henne. I Kjørsviks prosaunivers kan alt skje. Det er deilig absurd og samtidig skremmende.