Delikatessen Amélie

Den fabelaktige Amélie fra Montmartre

121 min.

Det må være svært vanskelig å lage film: En kjempelang prosess, med masse folk involvert og underveis er alt uoversiktlig og kaotisk. Stanley Kubrick har omtalt filmproduksjon som en berg- og dalbanetur med bind for øynene. Nettopp derfor lages det utrolig mange flere dårlige filmer enn gode. For hva er det som gjør en film bedre enn de fleste andre?

Jeg tror nøkkelordet er

overskudd. At regissøren har så kontroll og oversikt i det han driver med at han kan gi filmen den ekstra detaljrikdommen, subtiliteten, humoren og digresjonene som gjør at man aldri er trygg på hvilken vei filmen kommer til å vende inn på i neste scene.

Det finnes ikke så mange slike regissører. Coen-brødrene er et opplagt eksempel, det samme er nevnte Kubrick. Og med Den fabelaktige Amélie fra Montmartre bekrefter Jean-Pierre Jeunet (Delicatessen, De fortapte barns by) sin posisjon i dette eksklusive selskapet. Denne gangen uten sin tidligere kompanjong, Marc Carot.

Som et forsømt barn av to svært lite hengivne foreldre er Amélie paradoksalt nok av den livsbejaende og varme sorten. Hun lever for seg selv i Montmartre i en bygård fylt av karakterer som er en Jeunet-film verdig: Skrullete gamle menn, oppfarende og hylende damer samt enfoldige og forsagte antihelter.

Amélie, glitrende spilt av Audrey Tautot, har sitt eget, lett absurde perspektiv på verden. Hun gir små detaljer og bagateller sin største oppmerksomhet. For eksempel en liten eske med gammelt leketøy hun finner gjemt i veggen i leiligheten sin. Hun oppsporer boksens opprinnelige eier og opplever tilfredsstillelsen av å kunne påvirke folks liv til det gode. Fra nå av blir det hennes lodd i livet å opptre som en liten usynlig fe, trekke i de tynne trådene som gir menneskene rundt henne et kjærkomment møte med livets viktige, trivielle gleder.

Jeunet har som Amélie, et svært observant blikk. Med selvsikkert grep makter han å henføre oss til et univers man umiddelbart blir fascinert av og smilende involvert i. Den fabelaktige Amélie fra Montmartre er en delikatesse av en kjærlighetshistorie så langt fra det banale og forutsigbare man kan komme. En engasjerende, innsiktsfull og fabelaktig fabel som er like troverdig realistisk som den er lattervekkende bisarr. Blir du ikke glad i Amélie har du et hjerte av sten. Sukk, hvorfor kan ikke alle filmer være sånn?