Den beste låvefesten

«Norges beste band», hevdet en kompis panegyrisk da Grand Island rigget til konsert. Akkurat det mener jeg er feil, og jeg kunne godt namedroppa en liste med bandnavn som argument, men holder meg til å si at hvis man bytter ut «beste band» med «kuleste band», er vi langt på vei nær sannheten.

Jeg mente lenge at Grand Island er et band som har konsentrert seg om å definere en original sound, men glemt vekk låtskrivinga. De ville pøse på med sju forskjellige sjangeruttrykk i ei enkelt låt, og den låta skulle til gjengjeld blåse deg over ende og låte som en dommedagsfest midt i ørkenen når bandet spilte den live. Men med det nye albumet Songs from Östra Knoll 1:22 har gutta fått orden på sysakene. Samtidig har de heldigvis beholdt evnen til å lage rølpefest og by opp til låvedans. Og klubbkonserten på Gloria Flames natt til lørdag ble begge deler.

Klimakset, orgasmen, ble sisteskivas dunderlåt «Sundance & Cassidy», selv om crowden fortsatt hardcoredigger å danse mens de gauler «La-la-la-la-la-eeh-aah» til slageren «Us Annexed». Det er fortsatt denne meth-countryrockelåta som funker best for publikum.

At lyden tidvis låt veldig grøtete, er sikkert fordi frontmann Espen Gustavsens livesjarm trakk meg helt fram til scenen. Gjennom hele showet er Espen i ett med musikken. Vokalens særegne, forrykte spasmestil lever han opp til med like spasmisk dansing. Og han spiller ut en rollefigur, en slags karismatisk, alkoholisk hillbilly som spiser bønner om dagen og dreper småunger om kvelden. Jovisst ser han helt gæren ut, og jovisst er det dritgøy.

Jeg har hatt bedre liveopplevelser med dette bandet, først og fremst fordi det var over før man rakk å si «lyserg-syre-dietylamid». Ellers på by:Larm er det knall at konsertene ikke varer lenger enn en halvtimes tid. Akkurat i dette tilfellet kunne låvefesten godt vart til soloppgang.