Den nye stimen

Et navn som Samtidens forplikter til stadig fornyelse. I årets siste utgave av tidsskriftet presenteres flere nye (samtidige?) stemmer. Tidligere har Halvor Tretvoll og Aslak Nore blitt hentet inn i det gode selskap av redaktør Åmås, denne gangen er det Hanne Kraugerud og Ole-Martin Ihle som utgjør det ungdommelige alibiet. Er de ikke alle hentet fra den samme bardisken? Jo, det er vel ikke til å nekte for. Men skrive, det kan de.

Kraugerud bruker Celina Midelfart som innfallsvinkel til en kritikk av norsk feminisme i dag, og viser hvorfor det kan være feil å likestille feminisme med solidaritet. Ihles artikkel omhandler norske rockejournalisters (mis)forståelse av R&B;-sjangeren. Felles for de to artiklene er at de begge er interessante, velskrevne og poengterte. Magnus E. Marsdal, en annen ung skribent, stiller spørsmålet ingen visste at de lurte på: «Var Lille Lørdag nyliberalt?». Sammen med Harald Eia kommer han fram til både et interessant svar og en artig begrunnelse. Det er disse artiklene som står frem som de beste bidragene i en tidvis slapp utgave av Samtiden.

Nazneen Khan interjvuer redaktøren for Harper\'s Magazine, Lewis Lapham. Samtalen har fått tittelen «Den amerikanske opposisjonens undergang», og er interessant på en dommedagsaktig måte. Hva betyr det at en sterk representant for venstresidens opposisjon i USA sier «Det finnes ikke rom for opposisjon i USA i dag» og uttrykker misunnelse ovenfor britenes ondsinnede sladreblad? Det ligner på selvmotsigelser og tullprat, men er antagelig et utslag av desperasjon. I en annen artikkel får forfatteren James Purdy skryte av seg selv til en blank-i-øynene beundrende Michael W. Fuglsesang, men med dypheter som «jeg tror vi trenger både det maskuline og det feminine» er det ikke akkurat krutt som presenteres.

Åmås har funnet seg én god bardisk. Skal Samtiden bli et enda bedre tidsskrift, bør han finne seg minst en til.