Den som venter ...

Souljacker

Dreamworks Records

... slik jeg har gjort i halvannet år etter at Eels forrige studioplate traff et ømt punkt; den som venter forventer. Jo lengre venting, jo høyere forventning. Men først:

E eller Mark Oliver Everett som er Eels hjerte, hjerne, gitar og vokal er nå ute med sitt femte album. Sårheten, som er en styrke ved Eels tidligere utgivelser, blir gjerne satt i forbindelse med Es traumatiske oppvekst; en søster som begikk selvmord da E var 19, en far som døde tidlig og en kjærlig mor plaget med lungekreft.

Det er lett å finne sårene i tekstene og melodiene også på

Souljacker. Men noe har skjedd, med lyden, med imaget. Eels vil ta oss med til et annet sted. E har latt skjegget gro og det har sannelig den alternative poprocken hans også.

Der Peter Buck fra REM og Grant Lee Phillips fra Grant Le Buffalo sist bidro til melankolien på skitne, sarte ballader, bidrar Kool G Murder nå til et fuzzaktig filskifte med sine feite, bråkete bassriff.

Fuzzgitarintroen på første spor «Dog faced boy» setter trenden for hele skiva. Det låter skittent på et mer gangsta\'-aktig vis, nå. Nesten mistenkelig skittent. Kanskje et hint ironisk, om en tar cover, metaforikk og lydbilde i betraktning: «Ma won\'t shave me, Jesus can\'t save me.» Det kler i hvert fall ikke Eels å være så tøffe i trynet.

Men joda, du finner de vakre balladene. Som «Fresh feeling», der Eels stjeler et strykertema fra sin forrige skive. Eller «Woman driving, man sleeping» der den akustiske gitaren og E nesten alene bærer historien frem. Litt Becksk er Eels fortsatt.

For med funkflørten «Jungle telegraph» fremkaller Eels fot, men nekter likefullt å gi slipp på vemodet. Og tittelsporet gir assosiasjoner til et amerikansk dokudrama fra tøffe nabolag.

Derfor; mine forventninger innfris ikke, heldigvis. Gradvis blir jeg lykkelig over å ha blitt lurt til å vente på noe jeg ikke visste at jeg ville ha. Og ja, selvfølgelig har Eels igjen balletak på meg. Hva blir sjangersjonglørenes neste trekk? Den som venter...