desperate menn

det er ofte et dårlig tegn når skribenter dropper tegnsettingen akkurat som det ofte er et godt tegn når den første lyden på en cd fra to etablerte voksenrockere høres ut som et ødelagt headset begge deler utstråler et desperat ønske om å kommunisere desperasjon noe som kun oppnås nettopp ved hjelp av de desperate teknikker som tas i bruk det burde kanskje ikke komme som noen overraskelse at samarbeidet mellom gitaristene i madrugada og ricochets to menn som er vant til å stå i bakgrunnen utarter seg som en slags skrikende midtlivskrise hvor alt de tydeligvis har hatt lyst til å gjøre hele sin svært voksne musikkarriere bobler til overflaten med distortion og skriking og frenetisk krampeaktig selvdestruksjon (unntatt balladen som suger men det er bare ett spor så den er og får kun en parentes) men når alt er sagt og skreket er dette fortsatt noe av det beste noen av disse livredde gamle mennene noensinne har gjort når jeg prøver å forestille meg hvilket formål denne plata har tenker jeg at det er bilmusikk av typen fyllekjører-i-en-stjålet-bil-mens-du-røyker-og-så-vidt-enser-at-du-mottar-oralsex-av-en-altfor-ung-åpenbart-mentalt-ustabil-tenåringsjente eller for å si det på en annen måte som du er i din fulle rett til å bli støtt av så er my midnight creeps lydsporet til det livet du ikke tør å innrømme du skulle ønske var ditt (bang du er død)