Det er ikke så farlig
Kim Hiorthøy
Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig
Oktober (70 s.)
Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig. Mulig det. Jeg har ikke sett det på den måten før. En fin setning. Den kunne stått på en lapp. I stedet står den på omslaget av en bok, over en enkel tegning av en smilende jente. Det er Kim Hiorthøy som har skrevet setningen og tegnet jenta, som sammen med 45 andre mer eller mindre korte tekster og elleve tegninger utgjør hans litterære debut.
De fleste av tekstene dreier seg rundt samtaler, eller bruddstykker av samtaler. Mellom jeg og en jente, en jente og en løve, en skofetisjist og en stakkar, eller en mann på en benk og en naken hest som vil bomme røyk. Vekslingene mellom det velkjente og det absurde gir boken en dynamikk som binder bruddstykkene sammen; det spriker i mange retninger, men tonen er den samme.
Hiorthøy dyrker enkelhet, både i tekst og tegning, og balanserer hårfint på grensen til det banale. Når det stort sett ender opp på riktig side, skyldes det Hiorthøys evne til å fortelle. Selv den korteste tekst blir en historie, om enn bare på én linje. I det enkle språket ligger en gjennomgående sårhet som blir forsterket av de grå tegningene; stort sett frie for mennesker, men med den samme evnen til å fortelle noe, selv om dette noe kan være lite. Veldig lite.
Alle samtaler er ikke like viktige. Av og til snakker man bare. Noen av de beste samtalene kan dreie seg om været; ikke om å forandre verden. På samme måte er ikke all tekst like viktig. Noen ord gjør seg kanskje best på en lapp, i en dagbok eller som småstoff i en søndagsavis. Når de i stedet presenteres i bokform, forventer man mer. Ikke nødvendigvis noe som for alltid endrer ens syn på verden og menneskene, men noe som er litt modig, noe som utfordrer. Du kan ikke svikte ... blir rett og slett ufarlig.
«Hanne så på meg. Hun la hendene sine på skuldrene mine. Jeg vil at det skal være helt tydelig hva dette handler om, sa hun. Kan du ikke skrive det på en lapp? sa jeg.»
Hiorthøy har det privilegiet at lappene hans blir utgitt i bokform. Og det er helt greit.