Det glatte lag

Madrugada

Grit

Virgin

Madrugada prøver å være enda tøffere, de er litt mer rocka, låtene går litt raskere, de kjører styggere støy. Men dette er ikke mye tøft. De rufsete fuss&twang;-riffene ramler av gårde i varierende tempo, hele tiden rett frem, ingen av dem oppnår noe. Når de prøver å sette opp tempo og spille skittenpunk når de aldri band som for eksempel Gluecifer og Cadillac til tredje bånd på gitarhalsen. Stemmen til Sivert Høyem er like tøff som før, men like lett å bli lei av.

Vi sitter igjen med en skive som i et forsøk på å bli slem og farlig har blitt aldeles glatt, ufarlig og uinteressant. De få gangene det nesten funker er når tempo går ned og Madrugada ligner seg selv slik de var på sin forrige ep < I>A Deadend Mind. Da er det dyktig designa dyster musikk for folk med kjøkken i børsta stål og fin Audi. Ikke rock.