Dikt for Haga

Et dikt trenger ikke å være banalt, og i hvert fall ikke dårlig, selv om det handler om å drite. Dette gjelder også for diktene til Jørn Berget: De er ikke dårlige, enten de handler om dotur, om brokkoli, eller om mer abstrakte ting som skjønnhet eller folk fra kommunestyret.

En skulle bare ønske at forlaget ikke prøvde å markedsføre ham som noe helt nytt. Det finnes nesten INGEN diktere som kan karakteriseres som et tvert brudd med alt som har kommet før, og å prøve å sette det stempelet på en slags mindre urban, litt mer streit Arild Nyquist-aktig figur, er bare urettferdig. Og det at han har litt dialektpreget språk, eller at han liker å gruble rundt avsender-mottaker-skjemaets mysterier, er ikke nok, det heller. Da har jeg mer sansen for markedsføringen som tar utgangspunkt i at det her er en dialektskrivende kar fra Telemark som jobber med å restaurere gamle hus, og skriver om skauen og dyr og greier, og er BRA. OK, du risikerer å få Åslaug Haga på døra etter et sånt oppslag, men ærlig talt, la nå Berget være den han er.

Noen diktere skriver om vreden som grep peleiden Akilles, om alt som er større enn livet. Det gjør ikke Jørn Berget. Men han er hyggelig, lun og underfundig. Og han får meg til å lengte tilbake til Bygde-Norge, av en eller annen grunn. Det er farlig.