Dikt fra en fremmed
Etter seksdagerskrigen i 1967 kunne ikke Mourid Barghouti vende hjem til Palestina fra sine studier i Kairo. Han var en flyktning. En uten land. Etter osloavtalen er får han tillatelse til å komme tilbake. Det er gått 30 år siden sist han krysset trebroen over Jordanelva tilbake sitt Vestbredden. Men er det fortsatt hans? Langs veien vaier det israelske flagget.
Jeg så Ramallah er beretningen om Mourid Barghoutis reise hjem, beretningen om hva eksilet gjør med menneskene. «For et menneske er det nok å oppleve å bli revet opp med roten én gang, for å bli rotløs for bestandig», skriver Barghouti. Hans møte med sitt etterlengtede Palestina er ikke kun glede. Møtet mellom forestillingene og minnene, og virkeligheten 30 år etter, er vanskelig å forsone. Det som en gang var hans er ukjent, annerledes. Han håper å bli gjenkjent, og blir skuffet over at han selv ikke gjenkjenner.
Barghouti er poet. Jeg så Ramallah er ikke en samling dikt, men memoarer fra hans liv flettet sammen i denne reisen hjem til Ramallah på 30 år. Det er poetisk, til tider dypt, uklart og hintende som poesi, men også demagogisk som motstandsbevegelsens kampsanger. Nettopp dette gjør boka til en krevende oppgave å oversette. Anne Aabakkens oversettelse er stort sett god (uten at jeg har mulighet til å sammenligne med originalversjonen), men noen av de mest lyriske vendingene er preget av en noe, om ikke haltende, så i alle fall uelegant norsk.
Boka er blitt kritisert av Sunday Telegraph for å rettferdiggjøre militante aksjoner mot Israel, fordi den framstiller konflikten i «svart/hvitt». Det er et poeng, men hva bør forventes i en subjektiv skildring av en mann som har vært på flukt i 30 år? Det som er viktig med denne boka er nemlig skildringene av den rotløsheten og oppgittheten som preger mennesker drevet på flukt fra sitt land og sitt folk. Gjennom slike personlige beretninger, her gjennom en poets penn, kan vi som lever trygt i eget land kanskje klare å få et lite, verdifullt innblikk i hva som skjer med mennesker i eksil. Barghoutis subjektive skildringer av egne tanker om egen og andres situasjon er som Edward Said skriver i forordet «... en av de fineste eksistensielle beretninger om palestinsk fordrivning vi nå har.»