Djervere konsept, dårligere låter

Up for a lifetime

Progress/MNW

Bilbil.

Jeg vet ikke hva dette ordet sier deg. Det sa min mor ganske lite. Jeg var ganske liten.

Bilbil.

Jeg hamret det inn. Det var det eneste som gjaldt. Til slutt skjønte min mor hva det dreide seg om og ga meg det jeg hadde ønsket meg hele tiden: En lekelastebil

som kunne frakte andre lekebiler. En metabil, om du vil.

Tøff som juling. Men aldri tøffere enn summen av de lekebilene en kunne kjøre oppå den toetasjes tilhengeren. Og nå kommer analogien. Varsko

her.

En rockeplate blir aldri tøffere enn den tøffeste låta på skiva. Helst bør det være flere. På sitt debutalbum

Cure spilte Cadillac beinhard bluesrock. Albumet hadde tre dragere. Siden den gang har de vært innom sin Metallica-fase, da frontmann Per Borten så ut som James Hetfield, og sin vi-spiller-alt-skikkelig-fort-fase, etter en turne med Backstreet Girls.

På Up for a lifetime har Cadillac tatt spranget inn i vår tid, og hørt på And you will know us by the trail of dead. Dermed prater vi flere lag med gitar og vrengt vokal et sted inne i gitarveggen. Tøft nok, og og et skritt i riktig retning, men hvor ble det av låtene?

P.S. Tese. Unge rockeband brenner av de gode låtene fra mange år i øvingslokalet på det førstealbumet. Når det andre albumet kommer kort tid senere er det mer helhetlig produkt, men en har hatt kortere tid til å skrive låter. Tenk Big Bang. Tenk Jaga Jazzist. Og nå Cadillac.