Død og selvpine

I Bipersoner brekkes historier av stammen på et råtnende familietre. De fem fortellerne er alle menn, og de står alle i et forhold til den dypt ulykkelige Thomas Isaksen, enten som brødre, sønner, svigerfedre eller som forfatter. Ja riktig, forfatter. Alle som nå tar seg til pannen og utbryter «Akk og postmoderne ve! Ikke enda en fiks metaroman» kan med en gang holde opp med å sukke, og straks ta ned igjen hånden. Dette er ikke noe småpuslete og lurendreiersk fiks-fakseri. Dette er litteratur som sparker og slår.

Meta-grepet kritiserer nemlig både seg selv og teksten det forekommer i, slik at romanen fremstår som selvpinende. Det er ikke så komplekst og humørløst som det kan høres ut, faktisk er

Bipersoner en besettende leseropplevelse, helt på linje med Tillers brakdebut Skråninga hva gjelder intensitet, samtidig som teksten byr på flere morsomheter av gapskratt-typen.

Språket er i utgangspunktet et frittlevende dyr. Den som gjør husdyr ut av det kan bli sakprosabonde. Vi trenger nok flest sånne, for all del. Men den som klorer seg fast på ryggen av villdyret, den som river det i nakkeskinnet for å styre det i ulike retninger og bli med i bruddet, den som følger etter når det veldige og det ukontrollerbare tvinger seg inn i verden, den er forfatter. Mine damer og herrer, Carl Frode Tiller rir en enhjørning med fråde om kjeften og en rusten stikksag i pannen der hornet skulle stått, og herregud som den mannen kan ri!