Døden i Venedig II

Jeg vet ikke hva som er tilfeldig. Som kjent finner man sammenhenger der man leter etter dem. Men det er fristende å tenke at alt står i et samlet forhold til alt. Slik Gabriel Michael Vosgraff Moro samler tråder fra historien og nåtiden.

Der lyset slipper inn er Moros andre roman, og det er et imponerende, kort, men emosjonelt omfangsrikt prosjekt. Moro skriver om den faktiske 1500-tallsskikkelsen Don Gabriel Moro, en venetiansk handelsmann, en historisk fotnote som tilfeldigvis deler forfatterens navn. Don Gabriels historie fortelles gjennom hans tjener dvergen Tadzios siste memoarer. Tadzios eneste selskap på sin dødsseng er en demon. Kanskje Lucifer, en av erkeenglene ved siden Gabriel og Michael? Det er en fristende tanke, siden det danses med Døden på grafiske blad mellom kapitlene. Tegningene er datert 1523-1526, samme periode som mørkets favntak strammes rundt bokens hovedpersoner. Det hele gir en følelse av å være offer for noe utspekulert. Så mange tilfeldigheter må jo være sant!

Hvem blir så Don Gabriel Moro i Moros penn? En sodomitt som dømmes til døden. En handelsmann med forbindelser til jødene – ågerkarene som vi gjennom Shakespeare vet tar et skålpund av ditt eget kjøtt i betaling for ditt misligholdte lån – og som han i tråd med tidsånden forakter. Ironisk nok: Felles for sodomitter og ågerkarer er deres tilhørighet i den innerste ring av helvetes syvende sirkel, om vi skal referere til Dante. Og det gjør Moro, samt mange andre, der han skriver seg selv inn i verdenslitteraturens sirkler.

For dette er umiskjennelig Litteratur: Vakkert språk, tydelige litterære referanser, i en tragisk og sobert presentert fortelling; en bok som griper deg fra første stund, og jeg vet ikke helt når den vil slippe tak.

I valg av bærende detaljer minner han om mer moderne forfattere som Jonathan Littell, som avkler et brutalt, homoerotisk liv i De velvillige. Også i Moros roman er lysten etter ynglingen en drivkraft. Igjen referanser fra (den noe mer skjulte) kunsthistorien med romantiseringen av det maskuline og sterke. Og i likhet med Littell er det vakre kontrastert med syndens straff – dødens forråtnelse: blodet, diareen og oppkastet.

Selv om det kan bli noe trøttende å lese om Tadzios langtrukne kamp mot kroppens oppløsning, oppveies det av dvergens bekjennelser. Det er en drivende fortelling. Det er her vi møter det flerkulturelle Venezia, sjøreisene, den unge jødiske gutten Sagi og den forbitrede renessansemannen Moro. Det er bare å la seg føre med Tadzio inn i dødsriket, til den niende sirkel – forbeholdt de som forråder sin herre. For ingen fortjener å gå alene inn i det uvisse.