Dødsens kjedelige synder

synd.no

Det Norske Samlaget, 133s.

Spis, så blir dere som Gud, sa slangen, og synden ble til. Skriv, så lager vi en antologi, sa Samlaget, og

synd.no ble til.

Seks forfattere og en prest har fått tildelt en dødssynd hver. Inspirert av synden sin, har de skrevet en fortelling.

Ragnar Hovland forteller om hvor kjedelig det er å kjøre bil gjennom Østerdalen. Are Kalvø er ennå redd for barndommens kioskdame som nektet å gi ham pant for brusflaska. Hun var skikkelig gjerrig. Presten Einar Gelius drøfter homofili og akademikere i sin fortelling om hovmod, og Bjørn Kvalsvik Nicolaysen tar for seg begjæret.

Trenger kjærlighetslivet en oppkvikker er det bare å følge Nicolaysens eksempel fra middelalderen: Stikk en levende fisk opp i skjeden til den blir kvelt. Den forulykkede fisken skal så stekes, serveres din mann – og vips blir kjærligheten styrket.

Det er synd at konseptet «her er en dødssynd, la den være inspirasjon til en fortelling» har blitt brukt så mange ganger før. Senest i fjor laget sju norske regissører hver sin kortfilm om dødssyndene. Er noe gjort en del ganger bør de nye forsøkene ha noe ekstra å tilføye. Det har ikke synd.no. Enkelte av fortellingene, som Marit Eikemos misunnelsesberetning, er riktignok sjarmerende. Men samlet sett synder antologien mot en av sine egne dødssynder. Det er kjedelig lesning. Mye i Nicolaysens fortelling gir en følelsen av å lese ex.phil pensum, og Kalvøs bidrag minner om en krampaktig skolestil der temaet er tvunget inn i teksten.

Antologien kunne med fordel belyst dødssyndene på en mer aktuell måte. For å komme seg opp og frem i dag er det ofte nødvendig å være innehaver av et par dødssynder som hovmod og misunnelse. At dødssyndene i vår tid nærmest er blitt dyder, kommenteres knapt.

De ulike fortellerstemmene gir hver enkelt fortelling sitt særpreg, noe som gir boka et snev av variasjon og spenning. Men det er ikke nok. Påsken skal være rimelig kjedelig før du tar fatt på synd.no. Det er litt skuffende, for både forfatter og tema kunne gjort mer av seg – selv om oppskriften er brukt før.