Dødt kjøtt

Det starter under stjernehimmelen. Ut på scenen labber skogsdyr, og man kjenner kribling i magen. Men sekvensen blir hengende i løse lufta, og når dyrene skifter ham går det bare nedover.

I Faldbakkens versjon av Et dukkehjem er Nora den pengesterke karrierekvinnen, mens Torvald er redusert til en snowboardkjører med kokainfortid og elendig sædkvalitet. Når Torvald pådrar seg pokergjeld, er det Nora som må trå til – gjennom å ha sex med den kriminelle Quale aka. Krogstad. Nora er høygravid, og Quale er den eneste som vet sannheten. Babydrap blir løsningen.

Scenen er en hvit platting med en storskjerm i bakgrunn som viser noe arty-farty, uten at man blir klokere. Skuespillerne står vendt mot publikum under store deler av forestillingen, men det er de få gangene de henvender seg til hverandre at spillet blir levende. Faldbakkens hip-hop-aktige og urbane språk blir til påklistra dialoger man ikke tror på. Skuespillerne virker usikre på hvem de er, og overbeviser ikke, verken som sjokospisende høygravid eller brettdude. Hvor er Noras desperasjon? Og HVOR er Terje Håkonsen? Øystein Røgers sleske utlåner Quale er den som bringer liv til en forestilling der resten er utstillingsdokker, i et kjølig og stillestående prosjekt som aldri løsner.