Drepende kjærlighet

Etter den flotte Gold i 2001 har Ryen Adams rotet rundt med et knippe halvhjertede utgivelser, og latt Wilco regjere alternativ country-klassen alene. Samtidig, lite blest til tross, vitner disse utgivelsene om hvilken god kar han er – som lar fansen få høre hva han driver med, framfor å drive kald markedskalkulering. Og

Cold Roses hadde ikke blitt det samme uten en viss foregående eksperimentering. For nå er Adams mer helstøpt og hjerteskjærende enn noen gang før.

«Lie to me/Sing me a song/Sing me a song until the morning comes», åpner Adams. Det handler om kjærlighet, smertefull kjærlighet. Og Adams med sitt band formidler smerten så godt det kan gjøres med rockeinstrumenter; forståelsen for tradisjonell rock er påfallende, med fantastisk lydbilde som blottlegger og livnærer musikken slik den må.

Cold Roses bretter seg over to CD-plater og er nitten spor lang. Derfor finnes de anonyme låtene, men likevel; de er fort glemt når det er så tett mellom perlene. Med «Sweet Illusions» viser Adams sin melodiske teft og på «Meadowlake Street» høres han ut som Neil, og jeg begynner å grine: «Something in you dies when it’s over». Det er sant. Når plata stopper, har noe dødd.