Drit kjedelig

The fine art of self destruction

MNW

Produced by Ryan Adams, står det klistret på coveret. Dessuten spiller han gitar, piano og korer, den luringen. Spørsmål: Ønsker plateselskapet å selge en talentfull Ryan-kloning til halvmisfornøyde americana-fans, som ikke syntes oppfølgeren til Gold var gull? Eller er det kun kynisk markedsføring à la Hollywood, produsert av Spielberg – produsert av Coppola? Bajs solgt som korv, med andre ord.

Jesse Malin høres selvfølgelig ut som Ryan Adams (hva ellers?), bare enda mer som soundtracket til en amerikansk kvalitets-tenåringssåpe. Snilt, men kjedelig. Vi venter med å pule til det føles riktig. Roseblader og stearinlys. Låtene henger sammen, musikerene spiller finfint, men Jesses stemme irriterer, ikke mye, men litt, den vekker meg i det minste, som kontrast til de plettfrie låtene. Malin er nemlig en gnåler og temmelig nasal en, som Ron Sexsmith eller Van Morrison når han ikke får ut bæsjen.

Mulig jeg må gjøre noen få innrømmelser: Føler at plata ikke kler meg. Livet mitt er verken så bra at jeg kan glede meg over de trivelige og romantiske egenskapene til albumet, eller så ille at jeg trenger den for å presse frem tårer eller grave meg ned i selvmedlidenhet og tøys. Kjenner du deg igjen i noen av to overnevnte kategorier, er det mulig du kan digge dritten.