Drømmen om høst

Har Dylan Mondegreen en fortid som filosofistudent med hybel på Sogn? Et trangt lite hjem hvor Belle and Sebastian og Luke Haines and the Auteurs smyger seg ut av høyttalerne, mens gammeldags kokekaffe og svakt solskinn fyller rommet med lukt og substans?

Sannsynligheten er vel heller liten. Men slike bilder dukker uansett opp mens «Where You Are Is Where It’s At» masserer støle trommehinner med lavmælt, kosebamsemyk gitarpop av det melankolske slaget, som på en morbid måte gjør deg glad til sinns, og fremkaller lengsel etter regn og gater fylt av råtnende, fargerikt løv. Pling-pling-triangellyder står som forsiktige utropstegn til tekster om kjærlighet, jenter som slapper av i svalt gress, musserende vin i parken en sensommerdag og de andre viktige tingene i livet. «Say It Isn’t So» og «Faint Sound Of Surf» skriker ikke, det ville vært en løgn, men de stirrer på deg med bedende valpeøyne og klynker om venner og rødvin og diskusjon om hvordan livet er i ferd med å løpe fra dere, men hvor fint det er tross alt, og hvordan det alltid må være slik.

At et album er helt uten dødpunkter er sjelden vare, spesielt når alle låtene er i samme nedstrippede format. Men i 37 tighte minutter er du fanget i Dylan Mondegreens gitarunivers. Og alt du ønsker er at det vil vare evig.