Dyktig skvæk

Gerhard Stäblers Hart auf Hart nører opp om gjengs oppfatning av samtidsmusikk som uforståelige lyder uten mål og retning. At gitarkasser konstrueres med tanke på at de skal kunne benyttes som slaginstrument i visse rituelle situasjoner, forsvarer ikke nødvendigvis intens banking med knoker og fingre på en harpe. Og at sprechgesang fungerte for Schönberg betyr ikke at fenomenet kan stappes inn i et hvert stykke samtidsmusikk med hell. OooooOoooo. Skvæk. Spjåååk. Pust. Er hva mitt øre konkluderer med.

Ørjan Matres Atem (som betyr pust) for ensemble, framtrer som hakket mer interessant. Musikerne spiller drømmende introvert – med hviskestemme ned i deres respektive instrumenter. Pusten antar forskjellige skikkelser via strupene og instrumentene den passerer gjennom, og skaper slik en ny besetning – nemlig et for diverse former for pust – som presenterer et rytmisk fascinerende, høyst klingende verk. En kunne forøvrig byttet ut Mike Patton med dette pusteensemblet på Björks Medúlla, og fått et bedre resultat.

Pia Møller Johansen er både yngst og sistemann ut av kveldens sprell levende. Hennes Savannah er noe anonym, og en må presse seg selv litt for å legge merke til det. Stykket er mer melodiøst enn de foregående, med lite pling plong og mye stemning. Og, ja, litt som en savanne: Vakker, med svevende linjer.

Imidlertid blir hun med letthet overkjørt av Oliver Messiaens Oiseau Exotiques (eksotiske fugler), som avslutter konserten. Her klimpres fuglenes innøvde stup fram, i hytt og pine. Men dette har vi hørt før, eller vi sjekker det ut på You Tube. Og kanskje hadde Johansens verk blitt husket litt bedre om ikke disse fuglene kom flygende så beklemmende tett på hennes savanne.

Musikkhøgskolens Sinfonietta gjør imidlertid ikke skade på Messiaen. Tvert imot. Særlig gjør det inntrykk å se solist Stefan Ibsen Zlatanos traktere pianoet med en virtuositet av sjeldent slag. Det er ikke ofte musikere treffer tangentene så skråsikkert, og likevel så følsomt og vakkert, som denne kvelden på NMH.