Dylan inkarnert

På midten av 60-tallet skaper Bob Dylan noen av sine viktigste album – som artist & som protestsanger i en verden merket av atombomber, krig & annet politisk rabalder. Kanskje er dette Dylans røffeste & mest spenstige periode, særlig tatt i betraktning hans høytsparkende poesi, med tung, tung, politisk symbolverdi. Som barn av denne perioden bærer Tarantula mye av Dylans engasjement som politisk poet, & fremstår som en slags inkarnasjon av artisten selv; innsiktsfull, engasjert, poetisk, visjonær, eksentrisk & sær på en gang. Leseren blir nærmest filleristet av brå omslag & abrupte skildringer. Her går det fra det ene til det andre i rykk & napp, & en føler seg ofte som en kasteball i et litt usammenhengende & kryptisk litterært landskap preget av kaos & surrealisme. Er dette et avantgardistisk mesterverk av postmoderne poesi eller et tilfeldig & irrasjonelt arrangement av forfatterens drømmer & tanker? Dylan var trolig beruset på mer enn livet mens han skrev boken.

Tarantula er sikkert en interessant kuriositet for dedikerte fans & spesielt interesserte. Andre vil nok &s;å kunne ha glede av den, men for denne anmelderen kommer Dylans poesi best frem i harmoni med hans enorme låtskrivertalent & musikalske teft. Den kombinasjonen er helt uslåelig.