Dynamisk følelsesspill

Allan Edvall kunne mer enn å rope «Eeeeemil!» Det beviser Torshovteateret med gjendikting av Edvalls viser og tekster, som på scenen gjennomføres med en blanding av konsert og monolog. Det blir en reise i følelsesregisterets berg- og dalbane fra en drukkenbolts forlatte hjerte. Framføringen står Øystein Røger for, akkompagnert av musikk som varierer fra et Kaizers-lignende virvar til sart pianospill, utført av eksepsjonelle musikere.

Det er i seng i et rom med nøye målte metre, den fåkledde mannen starter evolusjonen for en flaske sterk drikke. Et helt menneske er han ikke før stykket er slutt og han står påkledd og klar for dagen, etter et tøft selvoppgjør.

Best er Røger når stemmen er mørk og dirrende i et av stykkets såre øyeblikk, før det igjen skifter i temperatur. Og det er denne dynamikken som er stykkets sterkeste side. Bitterhet, sårhet, ønsker, og anger blandes om hverandre. Selvstilte spørsmål skaper forventninger som brytes av replikker med perfekt timing. Røger viser også humoristisk formidling i Disney-klasse da fordøyelsessystemets funksjon blir demonstrert.

Likevel er det til tider noe som mangler. Røger er for klar i stemmen, han er for sterk og for energifull til at drukkenbolten blir troverdig nok. Jeg savner mer whisky.