Dypsindig, påtvungne paradokser

Sic. Fra litteraturens randsone

Spartacus

Noen bøker blir man ikke helt enig med seg selv om hvordan man skal lese. De virker både dumme og kloke, eller såvel fulle av innsikt som tomme for enhver dybde. Et feilskjær eller et hvileskjær, et kraftskjær eller et snubleskjær i siste indre.

Sic virker som en slik bok. På den ene siden er Eivind Røssaaks uttalte målsetning å fokusere på litteraturens ytterkanter, og når han legger ut om fotnotens historie eller tittelbladets utvikling, er det både fengende og interessant. Hva er egentlig en fotnote, blir vi tvunget til å tenke; når begynte forfatterne å bruke sitt eget navn på tittelbladet? Det fenger og skaper en interesse som minner om den interessen Spartacus\' svenske storselger Frys skaper, eller den interessen avisens smånotiser avføder.

På den annen side er prosjektet hans i utgangspunktet paradoksalt. Det uttalte temaet er å nærme seg litteraturens randsone, å studere ytterkantene – men det er nesten som å ville studere alt som er i synets ytterkant. Og når Røssaak sier at han vil nærme seg litteraturens randsone ved «å ikle [s]eg dens slør» heller enn å legge dette sløret under lupen, går han besløret inn i et minefelt. Det er ikke langt fra det geniale til det banale i slike egner.

Å kalle Sic for en fiasko er feil. Det er en dypsindig, velskrevet og fremfor alt lærerikt undrende bok. Men formen, de typografiske særegenhetene, de 899 fragmentene (sic!) boken består av, alle hoppene – alt dette gjør det til en i viss betydning forfatterprivat bok, en bok tilsynelatende skrevet for forfatteren selv heller enn et publikum. Å offentligjøre notatboken, som han selv sier. Problemet er bare at det synes som om teorien mer enn tankene ligger til grunn for skrivemåten, og dermed virker det ikke som om formen har noe grunnlag i teksten selv. Man blir sittende igjen med en følelse av at det er en mystifiserende lek mer enn noe annet.

Paradoksalt nok er Røssaak som best når han er som mest saklig. Hadde han vært enda sakligere, hadde han vært enda bedre. Da hadde han ikke fulgt sine intensjoner om å nærme seg litteraturens ytterkant i like stor grad, men det viser kanskje også hvorfor man blir irritert og imponert om hverandre. Røssaak prøver å feile for å vise, men han feiler på feil måte.