Effektivt vågestykke

Først til dem som har lest tegneserien: Ja, Frank Millers serie er bedre, men filmen er ikke ille. Den klarer å få med seg tragediene, farens død, og ikke minst Elektras død. Det gikk faktisk frysninger i gjennom meg da Bullseye løftet opp våpenet hennes og sa: «And for my next trick ...» (Så får en heller godta at Millers mørke og mystiske Elektra er erstattet av en blond, blåøyd trutmunn med struttepupper.)

Så til dem som ikke har lest tegneserien: Filmen har en visuell kraft, der New York sett fra fugleperspektiv blir vakker og fengslende. Daredevil kan ikke fly, han bruker byen slik Tarzan bruker jungelen, men han skriker ikke, han lytter. For Daredevils virkelige identitet er den blinde advokaten Matt Murdoch. Om natten er Murdoch bøddel og straffer alle som slapp unna ham i rettsapparatet. Han er en hevndjevel som bak alt raseriet fortsatt lengter etter sin drepte far. Og, ja! Du må tåle en del superheltklisjeer der ansvarliggjørelse til stadighet blir et tema. Men tåler du det, får du to morsomme timer, og endelig finne ut hvorfor alle tegneserienerder setter Elektra i bås sammen med Månestråle og Nemi.

Til slutt til alle som skal se filmen: Det desiderte høydepunktet er når vi får «se» verden utfra Daredevils radar. Spesielt blir det når Matt ser Elektra ved hjelp av lyden fra regndråpene som faller på henne. Og vi ser med ham og, trutmunnen til tross, hun blir vakker, og dermed er det blir det lett å godta resten av historie og nyte nattelivet blant New Yorks små djevler.