Eggerøre og smakfull høne

John Erik Riley og Nikolaj Frobenius (red.)

Vinduet

Gyldendal

Hvis du bestemmer deg for å bli kjent med litteraturtidsskriftet Vinduet omtrent nå, vil du møte et vindu med doble glass. De avtroppende redaktørene takker for seg med et nummer med to forsider, eventuelt baksider – én del er saklig, den andre usaklig. Innholdet er uansett artikler, anmeldelser og tekster i ulike genre fra debuterende så vel som veletablerte skribenter.

Når litteraturvitende forfattere og forfattende litteraturvitere skal lage blad for hverandre er det en risiko for at det blir internt og ekskluderende. Ved et par anledninger marsjerer dette nummeret taktfast og bestemt inn i denne fellen, særlig i seksjonen som omhandler Anti-realistisk front, med medlemmer som Tore Renberg, Nikolaj Frobenius og John Erik Riley, de to siste redaktører i Vinduet.

Heller ikke Vinduet er uberørt av terroren i USA. Resultatet av engasjementet er blandet. Jeg er snart mettet av stoff om 11. september og dens følger, men fortsatt sulten nok til at jeg leste forfatteren William T. Vollmanns reiseskildring fra det Taliban-styrte Afghanistan med interesse. Personlig føleri og tankespinn går jeg imidlertid heller til en kompis enn til Vinduet for å få. Om ti år er vi sikkert glade for at noen tok seg bryet med å skrive ned hva vi syntes om terror og bombing, men akkurat nå er begeret litt for fullt til at det er plass til flere personlige terrortekster.

Mange av tekstene i Vinduet forutsetter både et sterkt engasjement og omfattende forhåndskunnskaper fra leserens side. Og selv de korte tekstene er skummelt lange. Nå bør ikke lengde i seg selv oppleves truende, og du vil bli belønnet med en god leseropplevelse og nyervervede innblikk dersom du biter tennene sammen og gir deg i kast med disse lange tekstene. Vince Passaros utgreiing om novellens stilling i amerikansk litteratur i dag er absolutt interessant, mens Lasse Horne Kjældgaards historie om UNA-bomberen begynner lovende som en 60-minutes-aktig dokumentar, men flyter ut i en noe langtekkelig drøfting av en Joseph Conrad-roman, så det kan åpenbart slå begge veier.

Alt i alt, med tungt språk, lange tekster og smale nisjer (men dog med perler innimellom for de fleste med en eller annen litterær tilbøyelighet) er det ikke å vente at Vinduet når ut til de brede folkemasser. Men så var det vel kanskje ikke det som var målet heller?