Ekstremt uklart

«Hva har Nokas-raneren Metkel Betew og fotballstjernen John Carew til felles?» spørres det på baksiden av Aslak Nores nye bok. Her skal det med andre ord handle om innvandring.

Nore reflekterer rundt problemstillinger om innvandring gjennom personlige fortellinger om slåssing på fest og klining i Frognerbadet, forskningsresultater fra demografer og evolusjonspsykologer, sketsjer fra kulturkampkompis Harald Eia, og samtaler med professorer, fotballtrenere og en norsk muslimsk konvertitt. Han skriver godt, og har stort sett poenger som er til å forstå, også for de som er uenige.

Hva han egentlig har på hjertet, er det imidlertid ikke like lett å skjønne. Noen spredte poenger kan nevnes, som bekymringen for den norske dugnadstradisjonens overlevelse i et flerkulturelt samfunn, og ønsket om mer patriotisme på tvers av etnisk opprinnelse. Noe overordnet budskap er det vanskeligere å få øye på.

Særlig kommer det til uttrykk i tittelen. Annet enn at boka har mer enn nok setninger av typen «velkommen til Ekstremistan» og «vi er alle innbyggere i Ekstremistan», kan jeg ikke se at innholdet rettferdiggjør en slik tittel. Særlig siden de aller fleste eksemplene som leder tankene til ekstreme samfunn er hentet fra andre land, som USA og Guatemala.

Det fremstår heller ikke som det er Nores hensikt å argumentere særlig for at den norske flerkulturelle virkeligheten er så ekstrem. Han bruker for eksempel mye tid på å korrigere myter som tilsier at innvandringen er mer omfattende eller tilknyttet problemer enn den faktisk er.

De fleste tendensene Nore peker på synes dessuten å peke i positiv retning: Rasismen er i tilbakegang, fotballsupportere har sluttet å kaste frukt på mørkhudede spillere, Ali Farah og Erik Schjenken ble venner til slutt. Hva er egentlig ekstremt ved dette?

Resultatet er en tidvis interessant drøfting av spørsmål knyttet til flerkultur, men uten aha-opplevelser, kontrovers eller banebrytende oppdagelser.

Hva John Carew og Metkel Betew har til felles, annet enn at «begge er innbyggere i Ekstremistan», blir vi ikke klokere på.