Elefanten og ensomheten

På vei til en venn

Oktober (260 s.)

Dersom du leste Niels Fredrik Dahls første roman

Journalisten, og ble begeistret over forfatterens velformulerte angrep på løssalgspressens hensynsløshet, lurer du kanskje på om Dahls andre roman er noe for deg.

Det er ikke sikkert. Hvis det først og fremst er eksplisitt og hardtslående samtidskritikk du er ute etter, er ikke dette riktig bok. Men hvis du ønsker å lese en vakker, trist og velskrevet roman om ensomhet, oppvekst og foreldre, om tilværelsen i vestkant-drabantbyen Hoff i Oslo på 1960-tallet, og om det vanskelige forholdet mellom en mann og en elefant, er dette en bok du bør lese.

På vei til en venn handler om Vilgot, som ikke har det så lett – verken som barn eller voksen. Han kommer fra et hjem der mor er preget av smerte og far av utilnærmelighet, noe som gir ham lyst til å gå ut, uten alltid å vite hvor. Ofte velger han kjelleren. Noen ganger går han til den gamle eneboeren i skogen, som er besatt av ulykkelig kjærlighet. Og noen få ganger besøker han en venn. På en av disse turene utsettes han for noe som vil prege ham for alltid.

Dette er ingen lystig bok, men den krydres av spennende karakterer i nabolaget. Blant disse finner vi FNs første generalsekretær Trygve Lie – mannen som ifølge Vilgot skapte fred i verden, og som bor i landets største leilighet med privat heis og limousinsjåfør.

Det er umulig å lese en roman om en antihelts oppvekst i Oslo på 1960-tallet uten å tenke på Lars Saabye Christensen. Rammehistorien minner om mye han har skrevet. Likevel får jeg aldri følelsen av at dette er en bok jeg har lest tidligere.