Emo-dop

Kapitalistsvina som styrer musikk-verden liker som kjent å gi ut samme musikk mange ganger. Selv om Maria Arredondo ikke akkurat er verdensstjerne (i hvert fall ikke enda), så har tydeligvis den norske popbransjen fulgt idealet; lage noe pop, og slenge et pent menneske på platecoveret.

Jeg er ikke av den fordomsfulle typen som liker å rakke ned på fenomenet kommersiell fjortispop, men nå klarer jeg ikke mer.Not going under er streit fra ende til annen. Det er såpeglatt, det er sukkersøtt og det er kjedelig. Jenta høres ut som Britney – et tydelig tegn på at her skal ingen støtes. Ellers er låtene bygget over samme lest; love, love me og me me. Men det er også noe tiltalende oppi det hele – her finnes det ingen skrupler hva emosjonalitet angår. Triks og fiks gjør at hjernen dysses ned til imbesill-tilstand, og får meg til å bli kjærlig fremfor gretten, og det er jo fint! Det beste eksempelet er «Burning». Låten har alt: Romklangen er stilt på styrke elleve og Maria flyter inn i hjernebarken som glasur.

Parenteslandet Norge har fått sin popstjerne. Maria Arredondo har et konvensjonelt internasjonalt uttrykk som får kapitalistsvina til å gni seg i hendene: Sprett champisen, her skal det sopes inn spenn!