Emo-oppskrift

Hvis man skal skrive en anmeldelse om noe som ikke interesserer en overvettes mye, kan man bruke en enkel mal for hva en anmeldelse skal inneholde, og bare å fylle inn med gjeldende navn og mening. Først en introduksjon av bandet: Svenske Logh kommer her med alvorlige ansikter, ditto tekster og album nummer tre; innspilt live i studio på én dag.

I neste avsnitt kommenteres fremtredende låter. Dette vanskeliggjøres imidlertid her, fordi alle låtene glir i hverandre i en gjørmete, anonym konsistens. Ikke et vondt ord om gjørme. Logh legger lista et sted mellom emo-poperne Death Cab for Cutie, emo-kongene Coldplay, og diverse andre som svever lengtende rundt i et utflytende R.E.M.-segment. Dette kan være et bra sted å legge lista, og Logh er gjennomført musikk, stilmessig som teknisk. Dessverre mangler Logh både Death Cabs syrlige tekster og Coldplays hjerteskjærende melodier. Når plata er slutt og musikken stopper, legger jeg ikke engang merke til det.

Avslutningsvis gjelder det å oppsummere med en punch som sier alt. Denne plata kan ikke høres på, den må lyttes til – i stillhet. Har du tid til det, er Logh absolutt ikke å forrakte. Men du kommer nok til å foretrekke den gamle Coldplay-skiva di.