En danske reiser seg

Per Fly (regi)

Benken

Dansk, Zentropa, 93 min

Willis gjorde det i

Die Hard. Stallone gjorde det i Rocky. Benkens hovedperson Kaj er vraket som reiser seg og blir en helt. Han er den desillusjonerte som får en illusjon. Men i motsetning til nevnte amerikanere er det her snakk om sosialrealisme.

Kaj tilbringer dagene på benken. Øldrikkende sammen med nabolagets andre drikkfeldige. Livet suger og Kaj driter i å gjøre noe med det, driter i å holde maska, nekter å gå på akkord med noen, seg selv aller minst. For han har, som han sier, stolthet. Dermed mister han jobb og venner.

Men, så klart, det kommer et «men så ...». En dag flykter hans datter vekk fra en ektemann som slår henne og inn i Kajs nabolag. Det er en tilfeldighet, hun kjenner ikke igjen Kaj og vet ikke at han bor her. Med seg har hun sin sønn. Kampen for å redde barnebarnet fra et liv likt det han har gitt sin datter blir Kajs frelse.

Benken handler om mennesker som har problemer med å forholde seg til andre mennesker. Om stolthet på godt og vondt, og om alkoholismens degenerering.

Det gamle vrak-blir-helt-trikset er godt, men mye brukt. I Benken er det en suksess. Fordi man vet å være økonomisk med sentimentaliteten, og fordi troverdigheten er sjelden god i alle ledd – handling, dialog og skuespillerprestasjoner. Spesielt hovedrolleinnehaver Jesper Christensen. Jeg vil ikke spekulere i hvordan han får til å se så herpa ut, han er uansett talentfull som Kaj. Også Stine Holm Joensen gjør en god jobb som datteren Liv.

Filmens bilder skaper et gråblått univers, og kamera er i motsetning til i Dogmefilmene edruelig og befriende umerkelig. Og hvorfor være dogmatisk når denne filmen klarer seg fint uten?

Regissørdebutant Per Fly fikser noe som amerikanerne har bommet på det siste året, rett og slett å lage en gripende film. Alkoholismen, stoltheten og forhistorien avkler raskt Kaj hans helteklær. Likevel forblir han sympatisk fordi han er menneskelig. Dette gjør at du faktisk bryr deg om hva som skjer med rollefigurene i Benken. Og det er noe ikke engang de tre opphausede amerikanske narkofilmene Traffic, Blow og Requiem for a Dream har klart i år.

Premieredato: 25.januar