En odd fyr

:Eg blir her, eg drar ikkje

Samlaget

Det hadde vært okei med en tur til Bergen i høst, tenkte jeg. Det ble Hardanger i stedet, nærmere bestemt til og fra og rundt omkring i industribygda Odda. Stikk dit du òg, men pass på at du får den samme guiden som meg. Han het Frode og gir nå ut utvalgte noveller i samlingen

Eg blir her, eg drar ikkje.

Jeg var lei av tog som aldri kommer og flyr som aldri letter, så jeg bestemte meg for å ta taxi. Halvveis over Haukeli begynte jeg å angre – hva i pokker hadde jeg å bestille i Odda? Det var da taxisjåføren tente sin ellevte røyk siden Kongsberg og begynte å fortelle.

– Eg heiter Frode, sa han. – Og eg kjem frå Odda.

Så rant historiene ut av ham – om stakkaren 921 Brekke som aldri ble en av gutta på smelteverket, om rockabillyen Jimmy Jazz som aldri klarte å slå seg ned i Odda igjen etter noen år i utlendighet, om fotballproffen Perry som heller aldri klarte å vende tilbake, og om alle de andre som aldri ble noe i det hele tatt.

Jeg dro kjensel på karakterene i historene hans, og i svingene ned mot Røldal spurte jeg om han hadde lest Bikubesong av en kis som også heter Frode.

– Den kom ut i fjor, maste jeg. – Det er en slags «short-cuts»-roman som handler om noen rare oddinger som bor i en stor murbolig. Fortellingene dine er akkurat som de historiene, bare at du gjør det litt enklere og svulstigere. Ikke banalt, altså, bare nesten. Det er vakkert – virkelig vakkert!

Frode kastet et skrått blikk på meg i speilet og kubba den syttende røyken. Jo, han hadde nok lest den boka, men syntes ikke noe særlig om den.

– Å, pytt, det er ei snobbebok, sa han brydd, nesten beskjedent.

Nå begynte vi for alvor å nærme oss smelteverksbygda innerst i Sørfjorden. Mercedesen suste gjennom Skarde, ned langs Låtefossen. Regnet pisket mot ruta og Frode måtte anstrenge seg for å holde bilen på veien, men kjeften gikk i ett likevel.

Han fortalte om ekteparet som dro fra Odda til Irland på en sterkt forsinket bryllupsreise, om eldstesønnen som kom for sent til sin egen fars begravelse og den falmede divaen på sykehjemmet i Odda som ikke ville erkjenne at med høsten kommer rynkene. Jeg likte særlig godt historien om Larsen som ikke kunne spille, men som alltid hadde nystemt piano, og den om pateren som fikk motorstopp midt på vidda.

Med lukkede øyne la jeg meg strak i det myke baksetet og lukket øynene. Lot meg føre rundt i Odda sammen med Frode. Kjente osen fra smelteverket og den skarpe sjølufta fra fjorden. Det var en deilig reise, du burde ta den du også. Odda er fint nå på høsten, og reiser du med Frode koster det bare 128 kroner.

Endelig svingte vi inn på taxisentralen i Odda. Frode knipsa den femogtyvende sneipen ut av ruta, som en hilsen til kollegene inne i varmebua.

– Takk for en super tur, sa jeg og ristet handa hans.

Jeg var litt omtumlet etter alle svingene og historiene. Men mest av alt var jeg lykkelig. Frode smilte for første gang siden vi forlot Oslo, en svak trekning i venstre munnvik og to øyne som smalnet så vidt. Så forsvant han inn i bua til de andre.

Oppholdet i Odda ble en nedtur etter det varme bildet Frode hadde tegnet av den grå industribygda. Jeg besøkte en tante av en venn og gikk en tur langs fjorden, men for det meste satt jeg i hotellbaren og drakk.

Da jeg endelig skulle reise tilbake til Oslo fire dager senere, møtte jeg Frode utenfor flybussen. Jeg ble varm av å se det milde ansiktet igjen.

– Hei Frode! Bli med til Oslo, jeg spanderer flybilletten. Så tar vi en drink og ser på hovedstadsdamene – jeg skylder deg det!

Frode ble stille, så ned i asfalten og trampa på en sneip.

– Nei, sa han – eg blir her, eg drar ikkje.