En sak for folket?
Bøygen vil forsøke å utvide begrepet smal litteratur, men ender oftest opp med å omgås det. Det er kanskje like greit.
Man kan saktens bli lei av debatten om smal eller bred kultur. Paradokset ved en slik diskusjon ligger mye i at man sjelden diskuterer disse spørsmålene i andre miljøer enn dem som er opptatt av, la oss si, smal litteratur. Men når det siste nummeret av Bøygen har viet sitt første nummer for året til tekster som aktualiserer nettopp distinksjonen bred/smal, er det i alle fall med en sunn skepsis til de nevnte termene.
Utover å anlegge en rød tråd gir riktignok tematikken utgivelsen et vist sosiologisk snitt, men den etterlater også tilstrekkelig med rom for et lite blanda kor av stemmer. Svenske Hanne Lore Anderson har kanskje det mest faglig relevante bidraget, der hun i all enkelhet påviser hva som er litteraturvitenskapens doxa, før hun med basis i forskning avliver myten om at mange interessante forfatterskap skal være truet. Innslagene av skjønnlitteratur er også kjærkomne, for både Stig Sæterbakkens selvbiografiske 7 Notater (om opplevelser med hallusinogene stoffer og kvalitetswhiskey) og Hege Susanne Bergans intime Nå, løfter leseopplevelsen betraktelig.
Er smal litteratur upopulær? God? Elitistisk? Dette retoriske spørsmålet presenteres mer eller mindre eksplisitt i overtallet av artiklene her, uten at det gjøres utførlige forsøk på å stadfeste betydningen. Bredden i utvalget tekster rettferdiggjør dog en litt lemfeldig behandling, så lenge så mange aspekter er tatt høyde for. Artikler om en avisredaktørs folkeopplysning, kunsten og demokratiet og et innspill om den subversive litteraturen, gjør alle sitt, i så måte.
Da jeg leste i bøygen ble jeg et øyeblikk oppmerksom på at TV-en min viste reklamen for Det store korslaget. Og akkurat da visste jeg med sikkerhet at bøygen også er smalt (begrepets mange vage konnotasjoner satt til side). Men det er ingen god grunn til å ikke kikke i det nye nummeret. Om utgivelsen ikke kan sies å skylle som tsunamibølger innover den sosiokulturelle definisjonsdebatten, er bøygen likefullt et godt eksempel på tekstlig takhøyde. Sånn bør det strengt tatt også være i en ung litteraturpublikasjon. Eller hva tror du, Guri Solberg?