En slags berøring likevel

Publisert

Sort

vokser (prosa)

Gyldendal, 91 s.

Pål Gitmark Eriksens skrivestil er ofte blitt sammenlignet med Tor Ulvens. Både motivkretsene, de finurlige ikkehandlingene og det uklare skillet mellom prosa og poesi minner om Ulvens forfatterskap. Dette gjelder også Eriksens andre utgivelse; en samling med kortere prosatekster som dreier seg rundt livets forgjengelighet og forfall.

Mens Eriksen med sin debut, diktsamlingen

Fangevokterens skritt, fremstod som en stilsikker ung mann, fremstår han denne gangen som litt mer søkende. Dette er ikke nødvendigvis en svakhet, og det virker som han i større grad tør å bevege seg utenfor sitt eget stramme skjema.

Det banale er både forfatterens styrke og svakhet. I teksten Alt deler seg er de enkle bildene en styrke. Setningene fungerer som kinesiske esker, der historien om livet og den kontinuerlige skapelsesprosessen spirer frem gjennom teksten:

«Fuglene flyr med sprettede buker og setter seg på opphøyde punkter rundt om i trærne; og under fuglene er redene, og oppi redene ligger eggene, og inni eggene flyter gule slimsupper av små fuglefostre (som fosteret vokser i egget, vokser det inni henne).»

Svakheten viser seg tydeligst i den syv sider lange teksten «Det virker klarere i dag», og i den 26 siders teksten «(Kort fargeanalyse)». Begge historiene tar sats, men lander forkjært. Den påtrengende og konsentrerte formen er så språklig mettet at den ikke tåler trykket i lengden, og selv om begge tekstene glimter til periodevis, kunne de tjent på å være kortere.

Eriksens bilder, eller prosatekster, er best når de stopper i svevet, og ikke blir avlivet med forfatterenes egne konklusjoner som i de lengre tekstene.

Men når det fungerer, fungerer det veldig bra. I bokens kanskje beste tekst «I en park i denne byen» forsvarer Eriksen sin posisjon som en av landets mest lovende fortellerstemmer:

«Gradvis begynner to skygger å ta form; de går ut fra foten av soklene, de tegner seg tydeligere jo mørkere det blir; og helt ytterst på den lille grusveien glir de så vidt inn i hverandre. Et hemmelig kyss. En slags berøring likevel.»

Powered by Labrador CMS