En stygg gullring

Ett av Factotums 87 korte kapitler er skrevet i kursiv. Kapitlet forteller om hvordan Henry Chinasky (Charles Bukowskis selvbiografiske alter ego), etter å ha kranglet med en mann på veddeløpsbanen, dytter mannen gjennom sprekkene på tribunen slik at han faller ti meter og sannsynligvis dør. I filmen nøyer han seg med et kvelertak og et par på trynet.

Så er da spørsmålet hva som skal vurderes her; filmen som filmatisering eller filmen som film. I filmatiseringen er det tatt visse friheter, noen forståelige, noen mindre forståelige. En av de mer unødvendige er at filmen er lagt til syttitallet, sånn cirka femogtjue år etter bokas handling utspiller seg. Jobbformidling foregår fortsatt som på femtitallet, men pengebeløp er tjuedoblet og folk har litt døvere klær. Hvorfor denne autentisitetsofringa? Ikke budsjett nok til styla statister? Autentisitet er oppsummeringen av Bukowskis talent, og en skal ikke ofre mye før man gjør en treg, men ekte historie om til en uekte, og allikevel treg film.

Tidsalder og snille omskrivninger til tross, filmen er ellers heldigvis tro til boka. Mono- og dialog er nesten uten unntak ordrett hentet fra Bukowskis bøker, og den manglende driven og dramaturgien er også mye poenget med filmen som bøkene. Menneskeliv er ikke dramaturgisk oppbygd.

Som

film kan Factotum skilte med svart humor, dialog litt uheldig preget av respekt for stoffet (en film om alkiser hvor ingen avbryter hverandre?), og en av de mer gjennomført usympatisk køddene av en antihelt man har sett på lerretet på en stund. En ubarbert Matt Dillon med valpefett og teatralsk baryton gjør en overraskende grei Bukowski. Lili Taylor er imponerende lite pen, og det skjer som sagt ikke stort. Men all filmatiseringsmessig uærlighet til tross, virker filmen temmelig ærlig. Brutal, ærlig og med replikker av stål.

Det er jo begrenset hvor gæernt det kan gå med dette råmaterialet. En stygg gullring er fortsatt gull.