En varslet suksess

«Dette er visst den nye norske hypen», sa jeg til han jeg bor med, før jeg trykka play. Han forlot stua etter en halv låt. Litt senere kom han tilbake, men bare for å lukke stuedøra så lydene ikke skulle nå inn til rommet hans. Jeg ble sittende.

Pirate Love er nok et trashcocky Oslo-band med groupie-appell og en kommende by:Larm-spilling som kommer til å røske sårt tiltrengt oppmerksomhet bort fra andre, mer ukjente band. Og så kommer de i Pitchfork og alle bare, «ååååååååh, internæsj!»

Bandnavnet til tross, det er få Monkey Island-referanser her. Dommedagspunk med orgellyd, Milton Von Kroghs skarpe gitar og David Dajanis rå nervevokal, blir derimot servert. Tekster om rock'n'roll, puling og rohypnol er ikke akkurat nytt krutt, men Dajani fremstår så herja at han overbeviser. Turboneger er blitt dvaske og gamle, disse gutta er stramme og unge nok til å synge om «teenage skin» uten å være creepy.

Det er nesten som å høre en streitere, surf-infisert utgave av Blood Brothers. Nevnte blodbrødre ble forresten oppløst nå nylig, etter ti år. McLusky er også ferdige. Test Icicles var over før de begynte. Det er alltid de beste skrikeskrålebandene som skramler hen først, så la oss nyte Pirate Love mens vi har dem. Når de er blitt bestiser med Johnny Knoxville, er det for sent.