Et antiskrift

Et nytt litterært tidsskrift med en layout som er milevis langt borte fra overestiserte forlagsforsider. Dette er mer som Rimi-reklame. Pang, der. Rodeo, med en lang norsk skiløype på. Hold deg fast. Vi gjør litteratur mer tilgjengelig. I hvert fall den unge litteraturen, i hvert fall den uutgitte litteraturen. I hvert fall, litt av den.

Supplert med et utgitt alibi: Johan Harstad serverer solide, om enn noe navlebeskuende mimringer fra fem kjente låter. Det er et oversatt alibi av islandske Matthias Johannessen. Også er det noen bilder, ikke særlig gode bilder, men det passer inn. Herlig sjangerblanding, alt på en gang. Pang. Også en halvgod tegneserie. Vi tar også denne kunstformen på alvor, liksom.

Jeg må si liksom. For jeg tror ikke på alvoret bak Rodeo. Ikke et sekund. Selvsagt er ideen god. Selvsagt trenger vi glade amatører slike tidsskrifter. Selvsagt skal det finnes andre muligheter enn Vinduet og Vagant.

Men hvilken muligheter får man av å stå i Rodeo? Selv om Sondre Gundersen leverer fine tekster, noe umotiverte, men beskrivende, er det andre igjen som ikke klarer å levere. Det blir pinlig at de i det hele tatt står på trykk. Særlig når jeg på den ekstremt svake lyrikkdelen kommer til Harald O. Fougners «Monster, monster» må jeg spørre om det hele er en spøk. Jeg har en sterk mistanke om at svaret er ja.

Så kjære André og Helge ikke gjør meg mer desillusjonert, ikke mer kyllinghumor og alle-skal-få-prøve-seg mentalitet. Gi meg et inntrykk at dere vil presentere noe viktig, noe de store forlagene overser. Vis at dere har teft og velger ut det beste, og ikke sett alt som sendes inn på trykk. For jeg er egentlig en som heier på dere. Men jeg er kresen og trenger mer å bryne meg på før jeg applauderer.